onsdag 7. juli 2010

Stakkars lille Anne Sofie på bare 18 år

Det er greit nok at det er sommer og agurknyhetene bruker å spy mot oss om hjemkomne katter, kjendiser på rehab og motetips om hvordan man skal få fine tånegler til sandalsesongen. Men fotball VM nærmer jo seg finale (heia Tyskland), tour de France har så vidt begynt og folk driver fremdeles og dør under mistenkelige omstendigheter, og selv om de har tatt sommerferie på stortinget finnes det nok av kjøtt til at det skal være tid for slappe agurker.

Allikevel har VG slått stort opp at stakkars lille Anne Sofie (18) fikk teltet sitt ødelagt på Roskilde, og dermed ødelagt hele festivalen selv om den strengt tatt var over. Heldigvis fikk hun dokumentert det verste hun har opplevd og levert en anmeldelse til politiet. La oss håpe de tar de jævla svina og at de får den straffen de fortjener! Fy og skamme seg!

Samtidig kan denne artikkelen være litt vakker. Det spørs bare hvordan man velger å se på det. Jeg synes det er flott at dagens ungdom i Norge har så bekymringsfrie liv at et ødelagt telt kan få en uke, der man får meske seg i musikalske underverk, til å bli en opplevelse av den vonde sorten. Det vitner om en velferdsstat som fungerer over all forventning. Dersom jeg velger å se på hendelsen fra en annen vinkel, ser jeg for meg sutrete drittunger som har fått sydd puter under armene gjennom hele livet, og ikke har den fjerneste anelse om hvordan livet virkelig henger sammen. Jeg skulle til å si at de burde sette seg ned og lese litt i avisen for å få et videre perspektiv, men jeg ser at det også blir helt feil.

Jeg merker også selv at jeg har blitt så gammel at jeg begynner å snakke nedlatende og himle med øynene over dagens ungdom...

tirsdag 18. mai 2010

Det er lenge siden nå, men kvelden lister seg på tå igjen. De siste månedene har den ikke listet seg, men tatt rennfart og gitt meg en på trynet. Det har skjedd utrolig mye siden jeg satt og skrev om tilværelsen som gressenke. Nå er jeg ikke gressenke, men har forandret status til alenemor og student. Jeg har startet et nytt liv og jeg begynner å merke at jeg blir meg selv igjen for hver dag som går. Boblen som jeg har levd i har bestått av både motgang og flaks. Selv om det til tider er tøffe tak å ta, er konklusjonen



Jeg er lykkelig

onsdag 3. februar 2010

Kvelden lister seg på tå
Over kløverengen
Himlen har tatt stjerner på
Alle barn skal sove nå
Sove søtt i sengen


Og når barnet sover søtt i sengen kan endelig en travelt opptatt småbarnsmor slappe av... De sier at katter har ni liv, men mammaer har i alle fall to de også (hva som kommer etter døden, vet jeg ikke). Jeg snakker om livet før og etter fødehjemmet. I mitt forrige liv var jeg den litt smågalne partyjenta som var opptatt av klær, hår, sminke og musikk. Helt til en dag jeg satt der med en hvit plastikkpinne i hånden som fortale meg at jeg var gravid. Det gikk sine vante 9 måneder og plutselig en dag satt jeg der med et bittelite og helt ferskt menneske i armene mine som skulle forandre livet mitt totalt. Jeg benytter meg nå av anledningen til å skryte over at den 29. mai 2009 klokken 17.25 fikk jeg en liten datter lagt inn til brystet mitt, etter en helt overkommelig fødsel. Hun var bare 2530 gram og 45 cm lang, men helt frisk og helt perfekt. Den dagen jeg gikk ut døren fra fødehjemmet ble jeg et annet menneske. Et nytt menneske. Et bedre menneske. Ting som var viktige før hadde plutselig ikke samme betydning lenger, samtidig som nye ting ble viktige og nye erfaringer ble gjort. Det er klart at man av og til får noen flash fra mitt første liv og et savn av det som en gang var, men ingen kunne noen gang ha fått meg til å snu meg tilbake. Jeg er nå en stolt småbarnsmor som fyker rundt med et kjempestort speilreflekskamera til en hver tid, som jeg ikke helt forstår bruken av. Tror det er mange av oss.


Nå 8 måneder ut i mitt nye liv har jeg en vilter krabat som er i full gang med å utforske verden og dens snodigheter. Man kan jo ikke annet enn å le når man ser sin lille tulle gråte og bli redd når mor slipper luften ut av en ballong, for å så finne ut at det er fantastisk morsomt når mamma slår seg i hodet med den og sier aaaaaaabonk! Jeg har heller aldri tenkt over at det er gøy å se på noen slurpe i seg spaghetti, men om jeg aldri hadde sett det før, kan det godt være at jeg hadde ledd av det jeg også.

Jeg er fremdeles veldig interessert i musikk, men kontrasten har blitt stor fra å vrenge opp anlegget på maks og gaule til metalens store helter til å snart kunne alle versene av kaptein Sortebill. Jeg storkoser meg med kaptein Sortebill, og jeg ser like mye frem til å kunne ta med meg det lille søte mennesket på barneteater som jeg gleder meg til å dra på festival igjen.

I denne bloggen kommer du til å lese mye om min lille familie som består av meg, min samboer Lars og vår lille prinsesse Nicoline. Verden vår surrer mest rundt henne, men vi er også i gang med prosessen i å selge leiligheten vår som er på størrelse med en middels stor lekegrind, og komme oss vekk fra byen. Vi skal en dag kunne slippe å reise til mormor og morfar for å kunne synge "gøy på landet".

I


Følgere